Konverteringseffektiviteten til solcellepaneler er høyest når innfallende lys treffer paneloverflaten vinkelrett på panelplanet.Med tanke på at solen er en lyskilde i konstant bevegelse, skjer dette kun en gang om dagen med en fast installasjon!Imidlertid kan et mekanisk system kalt en solar tracker brukes til å kontinuerlig flytte solcellepanelene slik at de vender direkte mot solen.Solar trackers øker typisk produksjonen av solcellepaneler fra 20 % til 40 %.

Det finnes mange forskjellige solcellesporingsdesign, som involverer forskjellige metoder og teknikker for å få mobile solcellepaneler til å følge solen.I utgangspunktet kan imidlertid solsporere deles inn i to grunnleggende typer: enkeltakse og toakse.

Noen typiske enkeltaksedesign inkluderer:

Noen typiske toaksedesign inkluderer:

Bruk Open Loop-kontrollene til å grovt definere trackerens bevegelse for å følge solen.Disse kontrollene beregner bevegelsen til solen fra soloppgang til solnedgang basert på installasjonstid og geografisk breddegrad, og utvikler tilsvarende bevegelsesprogrammer for å flytte PV-arrayen.Miljøbelastninger (vind, snø, is osv.) og akkumulerte posisjoneringsfeil gjør imidlertid åpne sløyfesystemer mindre ideelle (og mindre nøyaktige) over tid.Det er ingen garanti for at trackeren faktisk peker dit kontrollen mener den skal være.

Bruk av posisjonsfeedback kan forbedre sporingsnøyaktigheten og bidra til å sikre at solpanelet faktisk er plassert der kontrollene indikerer, avhengig av tid på døgnet og tid på året, spesielt etter meteorologiske hendelser som involverer sterk vind, snø og is.

Det er klart at designgeometrien og den kinematiske mekanikken til trackeren vil bidra til å bestemme den beste løsningen for posisjonsfeedback.Fem forskjellige sensorteknologier kan brukes til å gi posisjonsfeedback til solcellesporere.Jeg vil kort beskrive de unike fordelene ved hver metode.